Om ikke kroppen min er et tempel, så er det i alle fall et stillas som jeg trodde jeg var vel bevandret i.
Men her forleden dag oppdaget jeg noe helt nytt. Det var ikke penis, hvis noen moroklumper der ute trodde det. Etter å ha saumfart noe som lignet små prikker på undersiden av underarmen, fant jeg ut at noen av hårstråene mine oppfører seg som kyllinger. Det er rett og slett noen eksemplarer av arten hår som finner det for godt å snu seg rundt og havne tilbake i hårrota. Makan! Hva i alle dager skal det være godt for? Og hvordan i alle dager greier de å prestere noe så dumt? Det hele løste seg ved at jeg dro de ut igjen, med makt. Se til hælvete å kom deg tilbake på post, din jævla hårete desertør! Det tar seg ikke særlig bra ut hvis du skal stikke hodet ned i sanda mi.
Nå er ikke jeg kjent for å ha mye hår på kroppen, bortsett fra på hodet da. Man kan nesten mistenke at alt håret ble kasta opp på huet mitt, på bekostning av resten av kroppen. Nå merker jeg allikevel at jeg er skuffa. Jeg trodde kroppen min var et finslipt maskineri som skulle fungere etter hensikt og tegning. Én ting er slitasje. Men dette er jo rett og slett en eneste stor konstruksjonsfeil. Det kan virke som om jeg er en av Guds tidligere prototyper, en slags betamann. Det er jo andre ting med kroppen min som ikke går helt på skinner.
Allikevel har jeg hele tiden forsvart min manglende kroppslige hårvekst ved hjelp av evolusjonsteorien. Jeg har rett og slett utviklet meg litt lenger unna apene enn endel andre. Dessuten er lilletåa mi helt forkrøplet, og evolusjonsteoretikere snakker om at lilletåa er i ferd med å forsvinne. Dermed kan jeg trøste meg med at jeg er en av de som tar den utviklingsmessige støyten: håret er på tilbakemarsj, lilletåa skal bort, men vi ekke helt der ennå.
Med andre ord: enten er jeg en av Guds mindre heldige kreasjoner, eller så er jeg et offer for overutvikling.
Hvis jeg skal driste meg til å ta et eksistensielt, verdibasert oppgjør i kveld - hvor valget står mellom Gud eller Darwin - er vel svaret gitt.
Jeg forblir ateist.
søndag 28. januar 2007
fredag 19. januar 2007
Dikt
Kjære Ebay, du er min venn,
du tapper meg for mye spenn.
Men jeg ekke no sur på deg, assssaaaa.
Jeg kjøpte akkurat nok gitarplekter for de neste ti åra, og det kosta 100kr.
Kanke bli sur da, vetttøøøøø.
Neste planlagte innkjøp på Ebay: Sko.
Jeg hater butikker. Ebay den nervøse manns redning. Nei, jeg skal for faen ikke ha et belte og en caps som ser dritpheeete ut som sammen med skoa! Takk, Ebay.
Eneste tingen du ikke kan kjøpe på Ebay er Ebay.
Godt nytt butikkløst år
onsdag 13. desember 2006
Ordtaksskolen: Innledning
Responsen på Ordtaksskolen har vært formidabel, med hele 7 kommentarer! Det betyr at innlegget mitt om ordtak går de andre innleggene mine en høy gang. Det betyr egentlig ikke at responsen har vært ellevill, men jeg mangler sammenligningsgrunnlag. Vi kan konstatere - og ikke konstantere - at mitt innlegg om ordtak har vært bedre mottatt enn de to andre innleggene mine, som egentlig ikke handla om en dritt. I valget mellom ordtak og svada, har dere valgt ordtak. Dere har valgt klokt, godtfolk...
For å pirre forventningen ørlite grann, eller stryke forventningene litt på brystvortene, har jeg tenkt til å lage en liste over hvilke ordtak vi kan vente oss fremover. Det er allikevel matnyttig å gå litt inn på hva et ordtak er. Det er et tydelig definisjonsproblem som jeg ikke klarer å oppklare. Et google-søk etter ordtak viser at det fins sider som inneholder databaser av ordtak. Et typisk ordtak på en slik side kan være: "Alt er vel tala som blir vel opptatt", eller "Berre den som vandrar, finn nye vegar". Dette faller inn i en kategori som jeg heller vil kalle visdomsord. Det er ikke disse frasene jeg er ute etter i denne bloggen. Disse visdomsorda kan brukes på samme måten som ordtak. Hvis du kjenner en fyr som er litt forsiktig og lite nysgjerrig, kan du jo selvsagt ta et alvorsord med han, og si: "Berre den som vandrar, finn nye vegar". Det er jo vel sagt, og forhåpentligvis vil fyren du snakker med kunne filosofere litt over dette. Jeg er allikevel mer opptatt av ordtakene som er mer beskrivende og parallellvenlige (ja, fire l'er i parallell, folkens). Det jeg mener med det er at enkelte ordtak egner seg veldig godt til å dra paralleller eller dra konklusjoner. Jeg skal liste opp endel slike ordtak som faller meg inn, og jeg setter selvsagt pris på flere forslag i samme kategorien:
Stoisk ro
Mellom børs og katedral
Det tar tid å flytte et kostebinderi
Helle ut barnet med badevannet
Fangens dilemma
The pot calling the kettle black (har vi en norsk ordlyd for dette?)
Ja, nå kom jeg faktisk ikke på flere. Skal oppdatere når jeg får ånden over meg.
Fred ut
For å pirre forventningen ørlite grann, eller stryke forventningene litt på brystvortene, har jeg tenkt til å lage en liste over hvilke ordtak vi kan vente oss fremover. Det er allikevel matnyttig å gå litt inn på hva et ordtak er. Det er et tydelig definisjonsproblem som jeg ikke klarer å oppklare. Et google-søk etter ordtak viser at det fins sider som inneholder databaser av ordtak. Et typisk ordtak på en slik side kan være: "Alt er vel tala som blir vel opptatt", eller "Berre den som vandrar, finn nye vegar". Dette faller inn i en kategori som jeg heller vil kalle visdomsord. Det er ikke disse frasene jeg er ute etter i denne bloggen. Disse visdomsorda kan brukes på samme måten som ordtak. Hvis du kjenner en fyr som er litt forsiktig og lite nysgjerrig, kan du jo selvsagt ta et alvorsord med han, og si: "Berre den som vandrar, finn nye vegar". Det er jo vel sagt, og forhåpentligvis vil fyren du snakker med kunne filosofere litt over dette. Jeg er allikevel mer opptatt av ordtakene som er mer beskrivende og parallellvenlige (ja, fire l'er i parallell, folkens). Det jeg mener med det er at enkelte ordtak egner seg veldig godt til å dra paralleller eller dra konklusjoner. Jeg skal liste opp endel slike ordtak som faller meg inn, og jeg setter selvsagt pris på flere forslag i samme kategorien:
Stoisk ro
Mellom børs og katedral
Det tar tid å flytte et kostebinderi
Helle ut barnet med badevannet
Fangens dilemma
The pot calling the kettle black (har vi en norsk ordlyd for dette?)
Ja, nå kom jeg faktisk ikke på flere. Skal oppdatere når jeg får ånden over meg.
Fred ut
tirsdag 5. desember 2006
Ordtaksskolen: Hvorfor?
Jeg har tidligere antydet at denne bloggen (blant annet) kommer til å fungere som personlig skrivetrening. Etter videregående har det blitt dårlig med skriftlig språkutfoldelse, og det er ikke til å stikke under noe som helst at rustingen er et faktum. Vel, helt håpløst er det ikke, siden jeg klarte å skrive rusting, og ikke rustning. Dette har jeg lurt på: (og assosiasjonshelvetet er et faktum)
Hva er forskjellen på innramming og innramning? Eller tenking og tenkning? Er det noen forskjell? Er det rett og slett et spørsmål om et verb og et substantiv? Du jobber med innramming for å produsere innrammninger? Foregår det tenking for å produsere tenkning? Eller omvendt? Kan noen hjelpe meg?
Det kan virke som om språk presser seg på som et tema her. Det er helt i min blogs ånd, siden jeg ikke skulle pretematisere, men heller la temaene oppstå underveis. Ad hoc. For å gjøre denne bloggen enda mer fleksibel, kan jeg jo driste meg til å belære dere litt også, og øse av den lille kunnskapen jeg har. Slik sett blir dette en "multi purpose" blogg, for å bruke en internett-sjargong, hvor jeg både lærer og lærer bort. Ad hoc er latin, og er satt sammen av ad - "til" - og hoc - "her". "Til her", altså situasjonsbestemt. I tilfelle dere ikke kunne det fra før...
Jeg har tenkt endel på dette med ordtak. Ordtak er språkverdenes svar på sølvbestikket: du tar det sjelden frem, men når du gjør det, blir det naturligvis stas for alle som er tilstede. Dette betyr i praksis at du ikke bør flekse arvesølvet under en wienerpølsemiddag. Her er vi litt ved kjernen, eller skal vi si i kjernen, av ordtaket som språklig verktøy. La meg forklare:
Å lære seg et ordtak, eller aller helst å bruke det, er som å investere i et dyrt, elektrisk drevet powertool med kun én spesialfunksjon: Du får sjelden (eller kanskje aldri) bruk for det, men når det spesielle behovet melder seg, er tilfredsstillelsen et faktum. Den perfekte anledningen byr seg fram, og du kan med velfortjent stolthet dra frem verktøyet som vil etterlate seg et vakuum, et stille gisp. Bruker du det rette ordtaket til den rette situasjonen, vil du etterlate deg stillhet. Det blir stille fordi du poengterte situasjonen på en så presis, og allikevel elegant måte, at du satte det endelige punktum. Ingen vil driste seg til å overgå din beskrivelse, og det er trolig ikke mulig å gjøre det heller. Du har punktert situasjonen, og du kan høste fame (men helst ikke flashe titsa).
Men dette er viktig!: I tvilstilfeller bør du være meget varsom med å bruke et ordtak. Brukes det i mindre riktige situasjoner, kan vi på sikt risikere at hele elegansen rundt ordtak blir undergravd. Husk hovedregelen: Bruk aldri et ordtak om du på en like god eller bedre måte kan ikle situasjonen en konkret språkdrakt.
Nå som vi har redegjort for hvor suverent et ordtak kan være, gjenstår det viktigste: Å lære seg noen. Selv kan jeg forholdsvis få, og jeg knytter endel usikkerhetsmomenter til flere av de jeg tror jeg kan. For å virkelig kunne briljere med ordtak, er det viktig at forståelsen er komplett. Det vil si at man kan den rette ordlyden, man kan bakgrunnen for ordtaket, og man forstår prinsippet for det. I tillegg vil jeg påstå at et godt eksempel hever en forklaring flere hakk, så vi bør også prøve å sette ordtaket inn i en aktuell (og gjerne kulturelt riktig) eksempelsituasjon.
Noen forslag til ordtak vi bør se på? Mitt forslag er at vi begynner litt enkelt, ved at vi f.eks ser på det ofte misforståtte ordtaket "å gjøre noen en bjørnetjeneste". Et annet et jeg gjerne kunne tenke meg å se litt nærmere etter i sømmene, må være "God dag mann, økseskaft".
Vi sees til neste time
Hva er forskjellen på innramming og innramning? Eller tenking og tenkning? Er det noen forskjell? Er det rett og slett et spørsmål om et verb og et substantiv? Du jobber med innramming for å produsere innrammninger? Foregår det tenking for å produsere tenkning? Eller omvendt? Kan noen hjelpe meg?
Det kan virke som om språk presser seg på som et tema her. Det er helt i min blogs ånd, siden jeg ikke skulle pretematisere, men heller la temaene oppstå underveis. Ad hoc. For å gjøre denne bloggen enda mer fleksibel, kan jeg jo driste meg til å belære dere litt også, og øse av den lille kunnskapen jeg har. Slik sett blir dette en "multi purpose" blogg, for å bruke en internett-sjargong, hvor jeg både lærer og lærer bort. Ad hoc er latin, og er satt sammen av ad - "til" - og hoc - "her". "Til her", altså situasjonsbestemt. I tilfelle dere ikke kunne det fra før...
Jeg har tenkt endel på dette med ordtak. Ordtak er språkverdenes svar på sølvbestikket: du tar det sjelden frem, men når du gjør det, blir det naturligvis stas for alle som er tilstede. Dette betyr i praksis at du ikke bør flekse arvesølvet under en wienerpølsemiddag. Her er vi litt ved kjernen, eller skal vi si i kjernen, av ordtaket som språklig verktøy. La meg forklare:
Å lære seg et ordtak, eller aller helst å bruke det, er som å investere i et dyrt, elektrisk drevet powertool med kun én spesialfunksjon: Du får sjelden (eller kanskje aldri) bruk for det, men når det spesielle behovet melder seg, er tilfredsstillelsen et faktum. Den perfekte anledningen byr seg fram, og du kan med velfortjent stolthet dra frem verktøyet som vil etterlate seg et vakuum, et stille gisp. Bruker du det rette ordtaket til den rette situasjonen, vil du etterlate deg stillhet. Det blir stille fordi du poengterte situasjonen på en så presis, og allikevel elegant måte, at du satte det endelige punktum. Ingen vil driste seg til å overgå din beskrivelse, og det er trolig ikke mulig å gjøre det heller. Du har punktert situasjonen, og du kan høste fame (men helst ikke flashe titsa).
I tillegg er tilfredsstillelsen todelt: 1) tilfredsstillelsen av å ha korrekt analysert og oppsummert situasjonen med en billedlig frase som gjør alle tilleggelser overflødige. (En ekstra dimensjon hvis tilskuerne ikke har hørt ordtaket før, og du kan merke at frasen sakte synker inn hos de litt mindre opplyste) 2) den helt egne tilfredsstillelsen av å endelig kunne få bruke dette superspesialiserte (og dyrekjøpte) verktøyet som du fryktet kunne ende sine dager i verktøyskrinet ditt.
Men dette er viktig!: I tvilstilfeller bør du være meget varsom med å bruke et ordtak. Brukes det i mindre riktige situasjoner, kan vi på sikt risikere at hele elegansen rundt ordtak blir undergravd. Husk hovedregelen: Bruk aldri et ordtak om du på en like god eller bedre måte kan ikle situasjonen en konkret språkdrakt.
Nå som vi har redegjort for hvor suverent et ordtak kan være, gjenstår det viktigste: Å lære seg noen. Selv kan jeg forholdsvis få, og jeg knytter endel usikkerhetsmomenter til flere av de jeg tror jeg kan. For å virkelig kunne briljere med ordtak, er det viktig at forståelsen er komplett. Det vil si at man kan den rette ordlyden, man kan bakgrunnen for ordtaket, og man forstår prinsippet for det. I tillegg vil jeg påstå at et godt eksempel hever en forklaring flere hakk, så vi bør også prøve å sette ordtaket inn i en aktuell (og gjerne kulturelt riktig) eksempelsituasjon.
Noen forslag til ordtak vi bør se på? Mitt forslag er at vi begynner litt enkelt, ved at vi f.eks ser på det ofte misforståtte ordtaket "å gjøre noen en bjørnetjeneste". Et annet et jeg gjerne kunne tenke meg å se litt nærmere etter i sømmene, må være "God dag mann, økseskaft".
Vi sees til neste time
søndag 26. november 2006
Snirkler seg inn utenfor
Jeg har fundert litt på dette: Hva skal denne drittbloggen her egentlig handle om? Som Bjørn Eidsvåg kunne sagt det: Eg har stilt eit spørsmål, eg sitt bare igjen med eit nytt. Hvorfor skal bloggen handle om noe som helst? Jeg lar dette spørsmålet henge litt i lufta, som pollen. Så får dere ha meg unnskyldt hvis noen reagerer på det.
Vi lever i en spesialisert og arbeidsdelt verden. Blah. Blogger om teknologi. Kjipt. Jeg kunne jo selvsagt blogget om hva HKH gjør, menneskene han møter, matopplevelser, gleder, sorger, sexlivet hans, hans tanker som fremmedgjort vesen i en sosiomateriell fortetning. Jeg mangler alt dette. Jeg er understimulert. Og det er helt greit. Jeg skal blogge om ingenting. Det blir ingenting som sniker seg ut av hele begrepsapparatet, sniker seg rundt bakveien, og plutselig blir betydelig (i all sin ubetydelighet).
Myspace er tragisk og genialt, på samme tid. Det er som å drikke aleine. Det er egentlig jævlig behagelig. Det er klamt og ubekvemt også. Litt stusselig. Jeg skal prøve å begrense det bimediale referansematerialet mitt i denne bloggen. Jeg skal holde meg til ordets makt; den nakne sverdmannen. Men her kommer første bildet henta fra nettet, åndsverksloven er ikke ivaretatt (selvfølgelig - beklager). Dette bildet dukker opp fordi det overgår ordet. Det sier, for å følge en klisjé, mer enn 1000 ord. Det er lett å se seg blind på klisjéer, forresten. Jeg begrenser meg til å antyde at dette bildet vil være 100 ord overlegent. Greit å ha litt slingringsmonn. Mens vi snakker om språk og bilder, kan jeg avsløre at vi senere skal se på billedlig språkbruk som et mektig sosialt powertool. En dyr investering, men er du heldig, kan du få igjen verdier i både to- og trespann.
Faen til rot!
Å skrive etter assosiasjonsmønstre er slitsomt for alle. Beklager. Her kommer bildet:
Dette ble jo helt uleselig. Dere får bruke knollen deres, og fantasere dere frem.
Bare for å få det bekrefta: Det er ingen som leser dette her, right?
Vi lever i en spesialisert og arbeidsdelt verden. Blah. Blogger om teknologi. Kjipt. Jeg kunne jo selvsagt blogget om hva HKH gjør, menneskene han møter, matopplevelser, gleder, sorger, sexlivet hans, hans tanker som fremmedgjort vesen i en sosiomateriell fortetning. Jeg mangler alt dette. Jeg er understimulert. Og det er helt greit. Jeg skal blogge om ingenting. Det blir ingenting som sniker seg ut av hele begrepsapparatet, sniker seg rundt bakveien, og plutselig blir betydelig (i all sin ubetydelighet).
Myspace er tragisk og genialt, på samme tid. Det er som å drikke aleine. Det er egentlig jævlig behagelig. Det er klamt og ubekvemt også. Litt stusselig. Jeg skal prøve å begrense det bimediale referansematerialet mitt i denne bloggen. Jeg skal holde meg til ordets makt; den nakne sverdmannen. Men her kommer første bildet henta fra nettet, åndsverksloven er ikke ivaretatt (selvfølgelig - beklager). Dette bildet dukker opp fordi det overgår ordet. Det sier, for å følge en klisjé, mer enn 1000 ord. Det er lett å se seg blind på klisjéer, forresten. Jeg begrenser meg til å antyde at dette bildet vil være 100 ord overlegent. Greit å ha litt slingringsmonn. Mens vi snakker om språk og bilder, kan jeg avsløre at vi senere skal se på billedlig språkbruk som et mektig sosialt powertool. En dyr investering, men er du heldig, kan du få igjen verdier i både to- og trespann.
Faen til rot!
Å skrive etter assosiasjonsmønstre er slitsomt for alle. Beklager. Her kommer bildet:
Dette ble jo helt uleselig. Dere får bruke knollen deres, og fantasere dere frem.
Bare for å få det bekrefta: Det er ingen som leser dette her, right?
lørdag 25. november 2006
Da var det gjort
Myk start:
Blask er nå offisielt en del av den unødvendig store informasjonsflyten. Så da er dere herved advart: dette kommer til å bli unødvendig. Før kunne internett oppsummeres som en uendelig stor og forskjelligartet klump med informasjon, som du med det rette verktøyet kunne kaste deg over med liv og lyst. Ingen visste helt hvor informasjonen kom fra.
I dag: av folket, for folket: Wikipedia, youtube, myspace, og ikke minst: bloggene. Alle de jævla bloggene. Jeg leser de sjelden. Dette kan virke urimelig: Jeg lager en blog, og det første jeg gjør er å snakke dritt om de. Det blir litt som å stille til parlamentarisk valg, hvorpå du blir valgt inn, kun for å kunne skrike ut i hele parlementsalen at du egentlig syns parlamentarismen suger gammal gymsokk. Jeg merker at jeg skammer meg litt.
Skal jeg være helt ærlig, så gjør jeg dette for egen del. Jeg får sjelden anledning til å skrive noe som helst lenger. Jeg merker at min skriftlige språkkapasitet lider. Derfor oppfordrer jeg folk til å rette på hver eneste lille skrivefeil de måtte finne. Jeg snakker ikke bare rettskriving, vi snakker hele fordømte pakka: inkonsekvens, tegnsetting, ordvalg, hva som helst.
Dette er mine norskstiler, uten lærer. I toveiskommunikasjonens navn, får dere være læreren. Nå gjenstår det riktignok å se om noen gidder å lese dette. Teamet - bestående av meg - will show...
Blask er nå offisielt en del av den unødvendig store informasjonsflyten. Så da er dere herved advart: dette kommer til å bli unødvendig. Før kunne internett oppsummeres som en uendelig stor og forskjelligartet klump med informasjon, som du med det rette verktøyet kunne kaste deg over med liv og lyst. Ingen visste helt hvor informasjonen kom fra.
I dag: av folket, for folket: Wikipedia, youtube, myspace, og ikke minst: bloggene. Alle de jævla bloggene. Jeg leser de sjelden. Dette kan virke urimelig: Jeg lager en blog, og det første jeg gjør er å snakke dritt om de. Det blir litt som å stille til parlamentarisk valg, hvorpå du blir valgt inn, kun for å kunne skrike ut i hele parlementsalen at du egentlig syns parlamentarismen suger gammal gymsokk. Jeg merker at jeg skammer meg litt.
Skal jeg være helt ærlig, så gjør jeg dette for egen del. Jeg får sjelden anledning til å skrive noe som helst lenger. Jeg merker at min skriftlige språkkapasitet lider. Derfor oppfordrer jeg folk til å rette på hver eneste lille skrivefeil de måtte finne. Jeg snakker ikke bare rettskriving, vi snakker hele fordømte pakka: inkonsekvens, tegnsetting, ordvalg, hva som helst.
Dette er mine norskstiler, uten lærer. I toveiskommunikasjonens navn, får dere være læreren. Nå gjenstår det riktignok å se om noen gidder å lese dette. Teamet - bestående av meg - will show...
Abonner på:
Innlegg (Atom)