tirsdag 5. desember 2006

Ordtaksskolen: Hvorfor?

Jeg har tidligere antydet at denne bloggen (blant annet) kommer til å fungere som personlig skrivetrening. Etter videregående har det blitt dårlig med skriftlig språkutfoldelse, og det er ikke til å stikke under noe som helst at rustingen er et faktum. Vel, helt håpløst er det ikke, siden jeg klarte å skrive rusting, og ikke rustning. Dette har jeg lurt på: (og assosiasjonshelvetet er et faktum)

Hva er forskjellen på innramming og innramning? Eller tenking og tenkning? Er det noen forskjell? Er det rett og slett et spørsmål om et verb og et substantiv? Du jobber med innramming for å produsere innrammninger? Foregår det tenking for å produsere tenkning? Eller omvendt? Kan noen hjelpe meg?

Det kan virke som om språk presser seg på som et tema her. Det er helt i min blogs ånd, siden jeg ikke skulle pretematisere, men heller la temaene oppstå underveis. Ad hoc. For å gjøre denne bloggen enda mer fleksibel, kan jeg jo driste meg til å belære dere litt også, og øse av den lille kunnskapen jeg har. Slik sett blir dette en "multi purpose" blogg, for å bruke en internett-sjargong, hvor jeg både lærer og lærer bort. Ad hoc er latin, og er satt sammen av ad - "til" - og hoc - "her". "Til her", altså situasjonsbestemt. I tilfelle dere ikke kunne det fra før...

Jeg har tenkt endel på dette med ordtak. Ordtak er språkverdenes svar på sølvbestikket: du tar det sjelden frem, men når du gjør det, blir det naturligvis stas for alle som er tilstede. Dette betyr i praksis at du ikke bør flekse arvesølvet under en wienerpølsemiddag. Her er vi litt ved kjernen, eller skal vi si i kjernen, av ordtaket som språklig verktøy. La meg forklare:

Å lære seg et ordtak, eller aller helst å bruke det, er som å investere i et dyrt, elektrisk drevet powertool med kun én spesialfunksjon: Du får sjelden (eller kanskje aldri) bruk for det, men når det spesielle behovet melder seg, er tilfredsstillelsen et faktum. Den perfekte anledningen byr seg fram, og du kan med velfortjent stolthet dra frem verktøyet som vil etterlate seg et vakuum, et stille gisp. Bruker du det rette ordtaket til den rette situasjonen, vil du etterlate deg stillhet. Det blir stille fordi du poengterte situasjonen på en så presis, og allikevel elegant måte, at du satte det endelige punktum. Ingen vil driste seg til å overgå din beskrivelse, og det er trolig ikke mulig å gjøre det heller. Du har punktert situasjonen, og du kan høste fame (men helst ikke flashe titsa).

I tillegg er tilfredsstillelsen todelt: 1) tilfredsstillelsen av å ha korrekt analysert og oppsummert situasjonen med en billedlig frase som gjør alle tilleggelser overflødige. (En ekstra dimensjon hvis tilskuerne ikke har hørt ordtaket før, og du kan merke at frasen sakte synker inn hos de litt mindre opplyste) 2) den helt egne tilfredsstillelsen av å endelig kunne få bruke dette superspesialiserte (og dyrekjøpte) verktøyet som du fryktet kunne ende sine dager i verktøyskrinet ditt.


Men dette er viktig!: I tvilstilfeller bør du være meget varsom med å bruke et ordtak. Brukes det i mindre riktige situasjoner, kan vi på sikt risikere at hele elegansen rundt ordtak blir undergravd. Husk hovedregelen: Bruk aldri et ordtak om du på en like god eller bedre måte kan ikle situasjonen en konkret språkdrakt.

Nå som vi har redegjort for hvor suverent et ordtak kan være, gjenstår det viktigste: Å lære seg noen. Selv kan jeg forholdsvis få, og jeg knytter endel usikkerhetsmomenter til flere av de jeg tror jeg kan. For å virkelig kunne briljere med ordtak, er det viktig at forståelsen er komplett. Det vil si at man kan den rette ordlyden, man kan bakgrunnen for ordtaket, og man forstår prinsippet for det. I tillegg vil jeg påstå at et godt eksempel hever en forklaring flere hakk, så vi bør også prøve å sette ordtaket inn i en aktuell (og gjerne kulturelt riktig) eksempelsituasjon.

Noen forslag til ordtak vi bør se på? Mitt forslag er at vi begynner litt enkelt, ved at vi f.eks ser på det ofte misforståtte ordtaket "å gjøre noen en bjørnetjeneste". Et annet et jeg gjerne kunne tenke meg å se litt nærmere etter i sømmene, må være "God dag mann, økseskaft".

Vi sees til neste time

7 kommentarer:

Anonym sa...

Hei sann!

"-ing" brukes som oftest om verbet, mens "-ning"- igjen som oftest- er resultatet av handlingen verbet dreier seg om. Er ingen absolutt regel, men en pekepinn i riktig retning.

Feks;

Bygging - det å bygge.
Bygning - en konstruksjon

forurensing - det å forurense
forurensning - noe forurenset

rydding - det å rydde
rydning - "ryddet" skog

Ordtaket om en bjørnetjeneste kommer fra en historie laget av en som het "fontene", eller noe. Handler om en bjørn som skulle jage bort en flue fra nesen til en venn. Historien endte med at bjørnen knuste skallen på fyren.

Med andre ord er en bjørnetjeneste godt ment, men det ender med at du knuser skallen på personen du ville hjelpe.

-KK

blask sa...

Hei Kuk Kukken

Dette var veldig oppklarende! Imponerende at du sitter inne med slik kunnskap. Jeg regner selvfølgelig med at du ikke har brukt andre kilder enn deg selv, det være seg Tanus Gigastore Rettskrivingsordbok eller annet.

Så hvis jeg følger deg, så prøver jeg her å praktisere god rettskriving, for å forsøke å ende opp med en tekst som kan kalles rettskrivning.

Angående bjørnetjenste: Her har du rett og slett foregrepet mitt neste innlegg. Jeg har hørt en litt annen versjon: Bjørnen skulle klø haren på ryggen, og endte opp med å knekke ryggen hans. Helt riktig presisert: en bjørnetjeneste er en tjeneste med gode hensikter, men dårlig utfall.

Da blir det "God dag, mann. Økseskaft" som blir vår neste godbit, og da må jeg gjøre litt research. Den har nemlig et helt lite eventyr som utgangspunkt.

Takk skarru ha! Du er velkommen til å overøse oss med kunnskap ved en senere anledning

Anonym sa...

"God dag mann, økseskaft" er fra et skuespill om en gammel mann som hører dårlig. Han sitter og spikker- spikkningen skal bli et økseskaft. Han vet at en fyr skal komme på besøk snart, og han er flau over at han hører dårlig, så han prøver å tenke på hva mannen kommer til å snakke om. Han tenker at det første han kommer til å si er "hva er det du lager for noe?". Så når mannen kommer sier den gamle mannen "økseskaft" når mann nr 2 sier "god dag mann".

Et ordtak man kan bruke hvis personen man snakker med er døv/ikke hører hva du ser. Hvis du vil trene deg, så snakk med Per.

-En som egentlig skal lese til eksamen...

Anonym sa...

Opplys oss heller om ordtaket "å drite på draget". Skulle gjerne likt å vite hvordan det ordtaket oppstod.

blask sa...

Hehe, ja. Per har nok hatt sine økseskaft i løpet av åra. Her tror jeg allikevel du risser opp et litt for smalt bruksområde for ordtaket.

Hvis noen svarer helt i tåka, eller bort i natta om du vil, kan du bare si "God dag, mann. Økseskaft". Jeg har selv fått den frasen slengt etter meg gjennom hele oppveksten, hovedsaklig fra min far. Jeg syns denne frasen har en veldig fin klang.

Men et skuespill? Er det ikke mer en historie på folkemunne? Skulle likt å sett en teateroppsetning av denne historien??

Historien er jo litt lenger enn du skisserer, men du har fått med hovedpoenget. Godt forklart! Han fyren som kommer på besøk, som forøvrig er en lensmann (tror jeg), spør flere spørsmål også. Han spør hvor kona hans er, og da svarer han "2 alen" eller noe slikt. Han trodde fyren skulle høre hvor lang øksa skulle bli.

Jeg skal se om jeg finner historien i sin helhet, så jeg kan poste den

Anonym sa...

Det var en gang en ferjemann som var så tunghørt at han hverken kunne høre eller samle det noen sa til ham. Han hadde en kjerring og to sønner og en datter, og de brydde seg ikke om mannen, men levde lystig og vel, så lenge det var noe å leve av, og siden tok de på borg hos gjestgiveren og holdt bedt lag og kastut hver dag.

Da ingen ville borge dem lenger, skulle lensmannen komme og pante for det de hadde borget og ødt bort; så reiste kjerringa og barna til skyldfolkene hennes og lot den tunghørte mannen bli igjen alene og ta imot lensmannen og lensmannsdrengen.

Mannen gikk der og stullet og stelte, og undres på hva lensmannen ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom.

"Jeg kan ta meg til å emne til noe," sa han ved seg selv, "så spør han meg om det. Jeg får gi meg til å telgje på et økseskaft.

Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg:

"Økseskaft."

Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg:

"Opp under denne kvisten."

Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg:

"Jeg skulle tjærebre henne; hu ligger nedpå stranda og er sprukken i begge ender."

Så spør han: "Hvor er den grå merra di henne?" Så sier jeg: "Hu står på stallen følldiger."

Så spør han: "Hvor er feet og sommerfjøset ditt henne?" Så sier jeg:

"Det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks."

Dette synes han var godt og vel overlagt.

Da det led om en stund, kom lensmannen, han var sikker nok; men drengen hans hadde gått en annen vei om gjestgiveren, og der satt han og drakk enda. "God dag, mann!" sa han.

"Økseskaft," sa ferjemannen.

"Jaså - -" sa lensmannen. "Hvor langt er det til gjestgiveren?" spurte han.

"Opp under denne kvisten," sa mannen og pekte et stykke opp på økseskaftemnet.

Lensmannen ristet på hodet og glante stort på ham.

"Hvor er kjerringa di, mann?" sa han.

"Jeg skulle tjærebre henne," sa ferjemannen, "for hu ligger på stranda og er sprukken i begge ender."

"Hvor er datter di?"

"Å, hu står på stallen og er følldiger," sa mannen; han syntes han svarte både godt og vel for seg.

"Å reis du til -, din tull du er!" sa lensmannen.

"Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks," sa mannen.

Anonym sa...

godt bloget hassan. selv blinde høner kan finne korn.